Måtte ta senabort i uke 21: – Å gå gjennom et slikt tap samme sted hvor andre får drømmene sine i oppfyllelse var vanskelig
Lina Kristine tar farvel med lille Oskar. Foto: Privat
Lina Kristine måtte ta senabort i uke 21 av svangerskapet. Opplevelsen beskriver hun som traumatisk, og oppfølgingen i etterkant mener hun var ikke-eksisterende.
Lina Kristine Tennefoss Vatshelle (32) fra Bjørnafjorden er en politisk engasjert ambulansearbeider som brenner for klimasaken og kvinnehelse. Hun giftet seg med ektemannen da begge var 21, og da de pratet om fremtiden, var barn alltid en del av planen.
– Vi snakket om et familieliv vi drømte om, hvor mange barn vi ville ha og hvor vi ville bo. Sånne ting de fleste unge par sikkert diskuterer. For oss viste det seg å ikke bli så lett å nå drømmen om barn, sier Lina Kristine.
Lina Kristine og mannen forsøkte i mange år å få barn. Etter flere mislykkede forsøk bestemte de seg for å gi IVF en sjanse. Selv med ekstra hjelp, ble ikke prosessen enkel.
– Det var tungt både fysisk og psykisk. Da vi endelig fikk et positivt svar på graviditetstesten klarte jeg ikke helt forstå at vi kunne ha flaks, etter så mye uflaks, sier hun.
En kortvarig lykke
Under IVF forsøket og i starten av svangerskapet var Lina Kristine mye dårlig. Hun slet med hodepine, kvalme og ble etter hvert deltidssykemeldt. I uke 12 meldte symptomene på fødselsdepresjon seg. Da hun nærmet seg uke 18, begynte hun å kaste opp, og kjente at det ikke fungerte å stå i jobb lenger.
– Jeg var redd for hvordan livet kom til å bli uten jobb. Å ikke ha noe som kunne distrahere fra fødselsdepresjonen var vanskelig å tenke på, men da jeg reiste til Oslo helga før vi skulle ha ordinær ultralyd i uke 18, kjente jeg at han sparket – og da klarte jeg å glede meg litt.
Det var en liten gutt de skulle få, men kun tre dager senere fikk paret beskjed om at barnet hadde alvorlige misdanninger.
– Når jeg ser tilbake på det er det absurd hvor kortvarig lykken faktisk var for oss, sier Lina Kristine. Etter to tøffe uker, tok vi et velinformert valg om å avbryte svangerskapet. Vi visste at han ikke kom til å overleve etter fødselen, og at han mest sannsynlig ikke kom til å overleve svangerskapet. Selv om det å ta en avgjørelse ble en slags lettelse, kjente vi også en enorm sorg. Vi ventet jo bare på å miste ham, samtidig som jeg kunne kjenne at ham i magen.
– Å gå gjennom et slikt tap samme sted hvor andre får drømmene sine i oppfyllelse var vanskelig. For å komme i gang med fødselen ble jeg oppfordret til å bevege meg. I resepsjonen gikk jeg forbi lykkelige par, og plutselig så jeg noen bekjente som skulle inn og føde. Da gjemte jeg meg, for jeg orket ikke fortelle om hvorfor jeg tilfeldigvis var der samme dag. Det hadde ikke bare vært tungt for meg, men også for dem, sier Lina Kristine.
Lina Kristine Tennefoss Vatshelle.
Tungt å måtte ta senabort på fødeavdelingen
Selv om Lina Kristine og ektemannen fikk god informasjon når det kom til det medisinske rundt en senabort, mener de informasjonen rundt barseltiden var svært mangelfull.
– Det er så mye som skjer med kroppen i barseltida, og en barseltid har man jo når man må ta senabort – selv om du ikke har et barn. Den eneste informasjonen jeg fikk om kroppen etter senarborten, var hvordan jeg skulle stoppe melkeproduksjonen, forteller Lina Kristine.
Hun var heller ikke helt forberedt på hvordan det kom til å oppleves å ta en senabort. Ved uke 21 måtte hun gjennom en fødsel, som for Lina Kristine varte i to døgn. Hele prosessen foregikk på fødeavdelingen.
– Å gå gjennom et slikt tap samme sted hvor andre får drømmene sine i oppfyllelse var vanskelig. For å komme i gang med fødselen ble jeg oppfordret til å bevege meg. I resepsjonen gikk jeg forbi lykkelige par, og plutselig så jeg noen bekjente som skulle inn og føde. Da gjemte jeg meg, for jeg orket ikke fortelle om hvorfor jeg tilfeldigvis var der samme dag. Det hadde ikke bare vært tungt for meg, men også for dem, sier Lina Kristine.
Rundt i lokalet hang det bilder og plakater av lykkelige mødre, små barn og informasjon om «den magiske timen» etter fødsel – hvor viktigheten av første møte med hud mot hud mellom spebarnet og foreldrene ble beskrevet.
– «Den magiske timen» for meg, var å kjenne at gutten min ble kaldere og kaldere. Jeg tror ikke de som henger opp slike plakater har par som oss i tankene, men for de som går gjennom et slikt tap, gjør det alt mye vanskeligere. Det er mye man kunne endret på, for å sikre en langt bedre opplevelse for de som må ta senabort, mener Lina Kristine.
Mener sykehus er dårlig tilrettelagt for senabort og dødfødsler
Selv mener Lina Kristine at samtlige sykehus burde vært mye bedre tilrettelagt for senaborter og dødfødsler.
– Jeg lå selv på fødestue og hørte levende barn bli født i naborommet. Etter å ha mistet barnet vårt, havnet vi også ved siden av rommet hvor det er var CTG-overvåkning av andre fødende. Med mitt døde barn i armene måtte jeg ligge og høre lyden av andre barns hjerteslag. Det var ganske brutalt.
Da de skulle hjem fra sykehuset, skulle hun ønske de slapp å gå gjennom korridorer med barnefamilier og nyfødte unger.
– Jeg har vært i kontakt med flere andre som har mistet, og det er noe alle kjenner igjen. Den følelsen av å gå gjennom en gang av lykkelige skjebner, og selv være helt knust. Det er fryktelig dårlig tilrettelagt, forteller Lina Kristine.
Lina Kristine og hennes ektemanns møte med Oskar ble kort og følelsesladd. Foto: Privat
En innboks full av andre som står i samme situasjon
De siste årene har debatter om abort rast i mediene. For Lina Kristine sin del, skulle hun ønske flere satt seg ordentlig inn i tematikken, før de kastet seg inn i kommentarfeltene.
– Jeg skulle ønske flere visste at den typen senabort som jeg måtte ta, er den vanligste formen for medisinske senaborter. Det handler om fostre som er alvorlig syke eller ikke levedyktige, med en familie i sorg som tar verdens vanskeligste valg. Andre må kanskje gjennom en senabort fordi mor blir syk under svangerskapet. Det har vært mye debatter om senaborter, hvor jeg i kommentarfelt leser at jeg er en morder, en grusom person, og at jeg ikke fortjener å bli mor. Mye kommer nok av fordommer, for det er ikke slik at man tar en senabort fordi man plutselig bestemmer seg for at man ikke ville ha barn likevel. Dette er noe av det tøffeste et menneske kan stå i.
Selv opplevde hun behov for noen å prate med, som kunne veilede henne gjennom sorgen. Den hjelpen, mener Lina Kristine hang høyt.
– Når noen forteller at de sliter med traumer etter en senabort, at de har så mye sorg at de nesten ikke klarer å stå i det, da bør hjelpen komme raskt. For min del gjorde den ikke det. Jeg måtte kjempe for å få hjelp, og jobbe hardt for å motta tilbud om dette selv.
Hun er ikke alene om å ha opplevd et tap og følelsen av håpløshet, uten å få god nok oppfølging. Lina Kristine kan fortelle om en full innboks, med meldinger fra andre par eller enslige, som ønsker hjelp, er fortvilte og trenger noen å snakke med som forstår.
– Innboksen min har blitt et vitnesbyrd på at systemet ikke fungerer godt nok i dag. Jeg har selv brukt mye tid på å være sint, og jeg er sint på alle. På systemet, på sykehus, på kommunen og på enkelte yrkesgrupper. Men alt henger jo sammen med hva som prioriteres, og hva som ikke prioriteres. Sykehus over hele landet trenger mer penger for å kunne ivareta folk som mister barn. Ulike yrkesgrupper trenger bedre opplæring og kursing i hvordan man skal håndtere folk som må gjennom en senabort, og ikke minst hvordan de bør følges opp på best mulig måte.
Håper situasjonen blir bedre for de som kommer etter
Lina Kristine og ektemannen gav sønnen de mistet navnet Oskar. Etter en lang sorgperiode, bestemte de seg for å forsøke å bli gravide igjen. De prøvde IVF igjen, uten hell, men ti måneder etter å ha mistet Oskar, ble Lina Kristine gravid naturlig.
– Man hører om mirakelhistorier for folk som går gjennom IVF uten hell, for så plutselig å bli gravide. Jeg vil ikke at dette skal bli en sånn historie, for reisen har vært lang, tung og trist. Men vi er umåtelig glade for den lille jenta vår, forteller Lina Kristine, som i disse dager også venter enda et tilskudd til familien.
Fremover håper hun situasjonen for andre som må oppleve det hun selv gikk gjennom i 2019, blir bedre.
– Sykehus og kommuner må ta større ansvar. Jeg håper også at samfunnet ser de av oss som må gjennom det vanskeligste i verden, at de ser hvem vi er og hva vi har mistet. At de tenker seg om før de hiver seg over tastaturet og kaller oss moralløse mordere. Jeg håper debatten fremover får mer innestemme. Abort vil vi diskutere så lenge jeg lever, men måten vi diskuterer på kan bli langt bedre.
Hysteri.no har vært i kontakt med Barselopprøret, Landsforeningen uventet barnedød, Amathea, Helse- og omsorgsdepartementet og ulike sykehus hvor senaborter utføres. De har svar på spørsmål om hvorvidt manglende tilretteleggelse for de som går gjennom senabort er vanlig i Norge, og hvordan de tenker oppfølgingen av denne pasientgruppen fungerer i dag. Les deres svar i denne saken.