En guide som hjelper deg navigere abort-debatten?
Anmeldelse
Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syéd
Hva snakker vi om når vi snakker om abort?
Solum Bokvennen, 2021
264 sider
Illustrasjon: Ane Løvereide
Premisset for boken er at den skal legge frem og diskutere abortsaken fra et objektivt ståsted. Den skal ikke velge side eller ha meninger. Det lykkes den med. Stort sett.
Abort som politisk, sosial og kulturell brannfakkel er ikke nytt. I Norge har debatten vært intens rundt paragraf 2C. På nyhetene har vi fulgt med på den nye lovgivning i Texas, som ulovliggjør abort etter seks uker og åpner for å straffeforfølge alle som delaktige i en abort. Nylig avkriminaliserte det katolske landet Mexico abort. Abort engasjerer og frustrerer- både dem som tar inngrepet og de som ikke gjør det. Tilsynelatende er abort en perfekt storm av det personlige og det politiske. Å navigere seg i dette hete debattklima er det Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syéd setter seg fore i Hva snakker vi om når vi snakker om abort?
Sandvik og Syéd går systematisk til verks for å belyse og forstå argumentene i abortsaken i Norge fra både liberale og konservative sider. Ikke minst får vi høre fra en gruppe det sjeldent høres fra - kvinner som har tatt abort og/eller har møtt en abortnemnd. Forfatterne har snakket med folk som har vært involvert i abortdebatten nå og tidligere, inkludert oppdateringer fra politiske partiers årsmøter i 2021. I sitt forsøk på å være aktuell fokuserer boken på valget i 2021. Men valget om å skrive om politiske partiers valgprogram gir boken et artikkel-preg, heller enn det oppslagsverket den vil være.
At det er grundig research som ligger bak, blir raskt tydelig. Boken åpner med en sentral brikke i debatten, nemlig abortloven. Med dette utgangspunktet belyser Sandvik og Syéd abort, hva loven sier og betyr, hvordan den blir tolket og hvilke deler som utfordres, og de personlige og kulturelle konsekvensene av loven. Hvordan blir kvinner fulgt opp etter en abort? Hva skjer med helsepersonalet som bistår abort av et friskt foster i uke 22? Hvordan er det å møte en abortnemnd? Og hva er egentlig en abortnemnd?
Det viser at abortnemnder ikke bare er slemme abortmotstandere, slik venstresiden tidvis ymtet frempå om. For kvinner som vil avbryte svangerskapet etter 12 uker, må de møte en nemnd som består av to leger, en kvinner og en mann. Dersom nemnda ikke innvilger abort, går saken rett til en klagenemnd som består minst to leger og minst tre kvinner. Ingen mørkemenn, altså, bare kompetente fagfolk. Men det er disse menneskene som bestemme om du får lov til å ta abort, denne gjengen skal ta en stor avgjørelse - på dine vegne. Og på vegne av barnet du bærer. Men hvem sitt rettsvern veier tyngst?
Bilde av Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syed, forfatterne bak boka “Hva snakker vi om når vi snakker om abort?"
Foto: Eivind Senneset
Premisset for boken er at den skal legge frem og diskutere abortsaken fra et objektivt ståsted. Den skal ikke velge side eller ha meninger. Det lykkes den med. Stort sett. Et kapittel handler om språk og retorikk i abortsaken. Hvordan de ulike sidene ordlegger seg påvirker hvordan abort oppfattes. Ordene spiller på følelser. Dermed blir det viktig om vi kaller et to uker gammel foster for barn eller menneske, eller om det omtales som et foster. Derfor blir det merkbart når forfatterne selv kaller et foster for et barn i neste kapittel. Om dette er bevisst eller om det er redaksjonelt slurv fremstår som uklart. Det som derimot ikke oppleves som en glipp, er når det flere ganger refereres til “Downs-barn”. Kanskje jeg er et nærtagende snowflake, jeg vet ikke, men jeg syns formuleringen er smakløs.
Hva snakker vi om når vi snakker om abort? tar opp en tidløs og evig-aktuell debatt. Det er spennende og komplekst, og boken lykkes med å presentere de ulike sidene. Når jeg har lest et argument jeg er enig i, presenteres motpartens argumenter. Og det viser seg søren seg at det er gode poenger, der også. Boka byr ikke på svar, men oppdaterer deg på debatten og gir deg muligheten til å gjøre deg opp en belest mening. Likevel kommer jeg ikke unna at redaksjonsarbeidet virker forhastet.
Jeg kommer over noen setninger som ikke gir mening uansett hvor mange ganger jeg leser dem, steder det er uklart hvem det refereres til, og hva i all verden betyr egentlig kolportere? Mot slutten roter boken seg litt bort. Jeg leser om ensomhet og utleie-kjærester i Japan uten at det knyttes opp til abortsaken. Hvorfor ikke sette søkelys på noe som omtales i abortloven, som for eksempel paragraf 2e?
Paragrafen sier at kvinner kan få mulighet til å avbryte svangerskapet etter tolvte uke dersom "hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad”. Det siste omtales for øvrig, men alvorlig sinnslidende? Hva er det, og hvor alvorlig er alvorlig sinnslidende? Jeg kjenner kvinner med bipolar lidelse som har blitt anbefalt å ikke få barn på grunn av diagnosen sin. Er det representativt, er det dem paragraf 2e snakker om? Det er en diskusjon jeg gjerne vil se. Hva snakker vi om når vi snakker om abort? er viktig og interessant. Det er en bok vi trenger, men den hadde trengt en runde til i korrekturen.