Hva skjer når verden ikke tilrettelegges for kvinner?
Anmeldelse
Caroline Criado Perez
Invisible Women
Vintage, 2019
227 sider
Samfunnet er basert på et standardmenneske som former hverdagen vår. Standardmennesket er en hvit mann mellom 25 og 30 år på 70 kilo. Hva skjer med verden når den ikke er tilrettelagt for kvinner?
Den moderne vestlige verden er stort sett planlagt og tilrettelagt for å være effektiv og tilgjengelig. Byplanlegging, produktdesign og helsevesen, tilgang på jobb og utdanning er designet for å være funksjonelt og demokratisk. For å oppnå dette er samfunnet basert på et standardmenneske som former hverdagen vår. Standardmennesket er også en hvit mann mellom 25 og 30 år på 70 kilo. Hva skjer med verden når den ikke er tilrettelagt for kvinner?
Svaret er at vi ikke nødvendigvis vet. Hovedsakelig på grunn av mangelen på data og statistikk om kvinner. Kvinner er rutinemessig ikke inkludert eller tatt høyde for i forskning, noe som gjør at verden fortsetter å være kjønnsdelt. I Invisible Women ser Caroline Criado Perez på konsekvensene av å ikke tilrettelegge verden for halvparten av befolkningen. Menn er standardmennesket, medianen. Kvinner blir en slags nisje. For hver side blir Perez sin bruk av et nedslående Simone de Beauvoir-sitat i forordet mer relevant:
Representation of the world, like the world itself, is the work of men; they describe it from their point of view, which they confuse with the absolute truth.
Perez utgangspunkt er at det mangler statistikk om kvinner, noe som skaper et stort gap mellom kvinner og menn, og det gapet vokser stadig. Mangel på forskning fører til få forbedring når det kommer til kvinners komfort og helse (fysisk og psykisk), og det blir en ond sirkel. Boken viser hvordan en verden som ikke tar kvinner med i beregningen går utover liv, helse og livskvalitet (for menn og kviner), og hvordan dette påvirker økonomien negativt. Et poeng som stadig dukker opp, er hvordan forskning ofte ikke er kvinnediskriminerende med vilje – den har jo bare tatt utgangspunkt i gjennomsnittet. Altså denne standardmannen, igjen. Det viser seg at mangelen på statistikk om kvinner kan føre til forsterkede kjønnede stereotyper, og i noen tilfeller mer sexisme.
Det hele tvinger frem spørsmålet om hvordan halvparten av verdensbefolkning har blitt usynlige og, satt på spissen, hvem som regnes som mennesker. På engelsk brukes ordet ‘man’ om menn og mennesker, ikke minst er det også til stede i ordet for kvinner, ‘woman’. ‘Man’ brukes overlappende, og en kan spørre seg om denne bruken ytterligere forstrekker menn som standarden. Vi finner en variant på norsk, i menneske. Dette sier noe om hvordan språk, selve utgangspunktet for kommunikasjon og forskning, ikke er nøytralt, men har et kjønnet utgangspunkt.
Som kvinne blir jeg matt av å lese boka til Perez. Jeg sitter også og nikker gjenkjennende til flere av eksemplene, for hvem har vel ikke opplevd at arbeidsplassen alltid er kald, at mobilen er for stor for hånden, at one size overhodet ikke passer. Perez viser endeløse eksempler der tilsynelatende små, upraktiske detaljer har innvirkning på kvinners livskvalitet, muligheter og sikkerhet. Men det er kapittelet om helse og medisinsk forskning som gir meg bakoversveis. Det har lenge blitt antatt at kvinner og menn er like nok til at vi ikke trenger å skille forskning på kjønnene. Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men billige poenger om at det er dyrt og at det ikke gir nok publiseringspoeng, gjør at forskning på kvinnehelse bokstavelig talt henger igjen i et annet årtusen.
Det er kapittelet om helse og medisinsk forskning som gir meg bakoversveis.
Portrett av Caroline Criado Perez. Foto: Rachel Louise Brown
Invisible Women er full av fakta og statistikk, den er akkurat så treffende som jeg håpte da jeg begynte å lese. Uten tvetydighet formidler Perez nødvendigheten av å inkludere kvinner som en del av standarden, ikke bare en nisje, på en deilig lettlest måte. Med et snev av svart humor blir boken fornøyelig, trass det bedrøvelige innholdet. Jeg himler med øynene sammen med Perez når hun forteller hvordan menn ber kvinner tilpasse seg heller enn å prøve å inkludere kvinner som en normal. Ikke rart boken vant Science Book Prize i 2019, en pris beskrevet som den mest prestisjefylte prisen for vitenskapelige bøker i Storbritannia. Av nysgjerrighet slo jeg opp denne prisen, vinnerne de fem siste årene (2015-2020) var kvinner. Dette var en gledelig overraskelse, særlig med tanke på hvor lite forskning kvinner får publisert sammenliknet med menn (se Perez’ kapittel om meritokrati).
Boka er en omfattende samling av den lille forskningen som finnes om kvinner, og hvor de er utelatt. Vi vet at statistikk bestemmer hvem som får penger og hvor mye, hvem og hva som blir prioritert på et individuelt, kollektivt, kulturelt, sosialt og politisk nivå. Derfor spiller det en rolle at forskning ofte ikke er kjønnsdelt, for det gjør kvinner usynlige når vi regnes som en del av en mannlig standard. Å lese Perez oppsamlede eksempler blir derfor sjokkerende, et slag i trynet egentlig. Alle kvinner rammes av denne mangelen på tall, for ikke engang penger eller status gjør kvinner immune for hets, vold, hersketeknikker eller fra å bli regnet under den mannlige standarden.
Perez har skrevet en kjempeviktig bok der hun tar systematisk for seg forskning på helse og medisinske behandlinger, lønnet og ulønnet arbeid, offentlige rom, økonomi og politikk. Datainnsamlingen er overveldende med en kildeliste på rundt 70 sider. At ikke denne boka har skapt flere overskrifter burde sjokkere. Men vi vet av kvinner har en tendens til å lese kvinnelige og mannlige forfattere i like stor grad. Menn derimot, velger oftere mannlige forfattere.