Når kommer den viktige abortdebatten?

Dette er en kronikk. Alle tanker, standpunkt og analyser er skribentenes egne. Skribentene bak denne kronikken har skrevet boka, “Hva snakker vi om når vi snakker om abort?”, som nevnes i kronikken.

Skrevet av Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syed, forfatterne bak boka “Hva snakker vi om når vi snakker om abort?"

Foto: Eivind Senneset

Å redusere abortdebatten til antall uker for selvbestemmelse er en grov forenkling. I Hva snakker vi om når vi snakker om abort? tar vi opp hva vi mener er mangler ved vår tids abortdebatt.

Abortdebatten er vanskelig fordi den berører så mange av våre verdispørsmål. Det handler ikke bare om antall uker eller spørsmålet om nemnd eller ikke nemnd. Det handler om bevilgninger til helsevesenet og familier med barn som trenger ekstra ressurser. Det handler om synet på liv, juss, familie, kjønn, annerledeshet og når det kommer til stykket: hva slags samfunn vi vil ha. 

Å administrere grensen mellom liv og ikke-liv er blant de mest krevende oppgaver vi som enkeltindivid og samfunn har. Dette må debatten ta opp i seg. Ikke minst må langt flere komme på banen. I dag ser temaet ut til å være kuppet av ytterliggående feminister som ønsker liberalisering for enhver pris. Kristne og konservative løper etter og prøver å dempe nye utspill fortløpende, men uten å ta tak i de underliggende temaene.

Få vil være uenige i slagordet «Råderett over egen kropp». Men man trenger ikke ha vært gravid noen gang for å mene at når det gjelder svangerskap og fødsel, er dette en forenkling. For er et foster til det blir født, utelukkende en del av kvinnens kropp? Da skulle det, som enkelte også mener, vært tillatt med selvbestemt abort frem til fødsel.

Kvinnen vet best, heter det. Og det gjør hun nok. Men også kvinner kan være usikre i slike valg. Det er ikke rart; de er blant de mest irreversible som kan gjøres i et liv, og de må foretas før man vet hva man velger eller velger bort. For det fins ingen fasit. Heller ikke fins det en målestokk for hva som er et godt liv. Så når debattanter sier at kvinner er de eneste som vet, stemmer ikke dette. Kvinner kjenner det på kroppen, ja. Men heller ikke kvinnen vet hvordan livet hun bærer kan komme til å bli.

Debatten skjemmes av fordommer og mangelfunn kunnskap. En misforståelse som går igjen, er at en kvinne som søker seinabort, kan risikere å måtte stå skolerett foran en nemnd bestående av menn. Det kan hun ikke. Minst én av de to i nemnden må være kvinner. En annen feil som resirkuleres, er at den abortsøkende kvinnen må møte. Det må hun ikke. Dermed er overskrifter som: «Var gravid med dødssykt foster – måtte møte i nemnd» (TV2 12/2-21) et eksempel på hvordan media kan sementere misoppfatninger folk har fra før, og forsterke polariseringen.

Ofte framstilles nemndene som moralistiske mørkemenn som vil overprøve kvinners valg, og i siste instans kontrollere og skamme kvinners seksualitet. Det ligger svært langt fra erfaringer vi har gjort i vårt arbeid. Vi har snakket med kvinner som har stått i valget, og helsepersonell innenfor flere yrkesgrupper. Vi har møtt abortsøkere som har fått helt nødvendig støtte fra nemndene, og vi har snakket med helsepersonell vi har opplevd som imøtekommende og varme, og slett ingen abortmotstandere. Tvert imot er hovedinntrykket at de vi har snakket med gjerne skulle ha avviklet seg selv.

Et argument som blir brukt for å beholde uke 12 som grense for selvbestemmelse, er at de fleste kvinner som måtte ønske eller trenge det, kan skjule en graviditet så langt, men ikke særlig mye lenger. Men abortpress kan forekomme på flere måter. Familier med handikappede barn opplever kutt i støtteordninger. Kan økonomisk press være årsak til abort? Kromosomfeil er gitt. Sosial nød og utenforskap er det ikke. Men liberaliseringsforkjemperne snakker ikke om barnefattigdom i samme åndedrag som råderett over egen kropp. Hvorfor ikke?

Dessuten ser vi et kulturelt press som fører til et sorteringssamfunn og et samfunn der de som fra naturens side er best egnet til å få barn – unge kvinner – i liten grad får barn. Som kvinner er vi i en enestående situasjon. Denne – naturen inni oss – har vært altfor nedvurdert i feministisk tankegods. Den som fremmer slike holdninger, at morskapet har en unik og truet verdi – står i fare for å bli beskyldt for å være reaksjonær og fremme tilbake til kjøkkenbenken-holdninger. Når vi skrur på radio og TV hører vi eksempel som dødssyke foster og kvinner som må ta abort på grunn av egen alvorlige sykdom brukt i argumentasjonen. Men disse vil aldri være blant de ekstremt få som får avslag i nemnd hvert år. Derimot skjer avslag fordi begjæringen kommer for tett opp mot, og noen ganger over, grensen for levedyktighet. Oppfatter nemndene at kvinnen er alvorlig i tvil, under press eller rett og slett ikke ønsker aborten, kan det også være grunnen for avslaget.

Som samfunn snakker vi varmt om mangfold når det gjelder legning, religion, etnisitet osv. Men på likestillingsfeltet sitter vi igjen i et tankestoff der kvinnefrigjøring er lik arbeid og karriere. Hvorfor vil vi tvinge alle inn i én mal?

I 2020 fikk vi ny bioteknologilov. Hva den kan føre til, ble i liten grad knyttet til aborttemaet. Fosterdiagnostikk er et felt i rivende utvikling. Men kunnskap er et tveegget sverd. Ca. 90 prosent av foster som får påvist tegn til Downs syndrom, blir i dag aborterte. Risikerer vi en skråplaneffekt, at vi som samfunn tolererer mindre og mindre avvik?

Etter hvert høres spede stemmer om at vi trenger å oppvurdere det som før ble kalt kvinnelige verdier. Dette er verdier på naturens premisser. Den som senker tempoet og bytter ut verdier som effektivitet, nytte og inntjening med langsomhet, omsorg og ro, kan hoppe av hamsterhjulets kjøpe og kaste-tvang.

Det må en dyptgripende mentalitetsendring til. Vi må forkaste gamle patriarkalske idealer og begynne å tenke alternativt helt fra bunnen: Våre egne kropper Synet på abort inngår i vårt indre klima. I å oppvurdere moderskapet og tradisjonelt kvinnelige verdier, ligger et håp for oss selv som art.