Hva skjedde med minoritetskvinners helse i Norge under korona-krisen?

Illustrasjon: Ane Løvereide

De første månedene av pandemien snakket MiRA-Senteret med over 100 kvinner i nettverket sitt, om hvordan korona-krisen påvirket deres helse-, familie-, arbeids-, og skolesituasjon. Det de oppdaget, var at minoritetskvinner ble hardt rammet av pandemien.

MiRA-Senteret er et ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn. En kvinnepolitisk organisasjon med mange aktiviteter for kvinner. De har tilbudt krisehjelp og rådgivning for minoritetskvinner i over 30 år. Med en helhetlig tilnærming retter senteret søkelyset på prosjekter som voldsforebygging, empowerment for unge jenter, førstehjelp, seksuell grensesetting og digital opplæring.

Senteret har for eksempel jobbet med prosjektet «Mødre som veiledere», som H.M. Dronning Sonja, organisasjonens øverste beskytter, berømmet senters leder, Fakhra Salimi for, under en videokonferanse 28. april i fjor. H.M. Dronning Sonja understrekte viktigheten av prosjektet, som går ut på å engasjere resurssterke mødre gjennom en serie kurs som gir kunnskap de kan ta med seg og formidle videre inn i sine nærmiljøer.

Kurs om digital opplæring har gjort seg særlig gjeldene under korona-krisen. Minoritetskvinner har ikke tradisjonelt vært den gruppen med størst forutsetninger for å følge den digitale utviklingen. MiRA-Senteret har derfor lenge drevet med digital kompetanseheving, og har i år merket stor pågang og opptrapping i behovet for dette tilbudet. I tillegg til denne individuelle kompetansehevingen jobber senteret også svært politisk målrettet, ved å kommentere høringsuttalelser og gi kompetansehevende innspill til både barnevern og helsesektoren.

Hvordan opplever MiRA-senteret at pandemien har rammet minoritetskvinners helse?

De første månedene av pandemien snakket MiRA-Senteret med over 100 kvinner i nettverket sitt, om hvordan korona påvirket deres helse-, familie-, arbeids-, og skolesituasjon. Det de oppdaget, var at minoritetskvinner ble hardt rammet av pandemien. Mange mistet jobben, ble permitterte, og å komme seg inn igjen i arbeidslivet ble for mange utrolig krevende.

– I begynnelsen var det mange som var engstelige for smitte og for å bli trodd. Det ble flere teststasjoner og etter hvert også en koronatelefon som kom på flere språk. Så situasjonen ble jo bedre, men det tok en stund. At vi i en kriseberedskapsplan ikke hadde inkludert minoriteter i forkant, særlig med tanke språk syns jeg er spesielt. Vi skal jo nå den delen av befolkningen også. Det bør være en naturlig del av beredskapen, tenker jeg, forteller prosjektleder ved MiRA-Senteret, Khansa Ali.

Kartleggingsundersøkelsen MiRA-senteret gjorde viste at flere av kvinnene opplevde økt rasisme og stigmatisering som følge av pandemien. Fra å bli ropt etter på butikken, på åpen gate og på kollektiv transport. MiRA-Senteret referer i sin rapport «Sosial ulikhet i krisetider» til FNs generalsekretær António Guterres, som kan fortelle at flere migranter har blitt anklaget for å være kilden til viruset. Dette har bidratt til en «tsunami av hat og fremmedfrykt» over hele verden. Han påpeker videre at denne motstanden mot utlendinger har økt «både på nett og i gatene, at antisemittiske konspirasjonsteorier har spredd seg og at COVID-19-relaterte anti muslimske angrep» har skjedd.

Videre i rapporten kan vi lese om historiker Niels Brimnes som forteller at forskning viser at epidemier som fremkaller fremmedfrykt ikke er noe nytt, og at det heller ikke oppstår ut av det blå, men bygger på fordommer som allerede eksisterer i samfunnet. Med dette til grunn er det problematisk at en del minoritetskvinner selv opplever at media har feilet i å belyse kompleksiteten i årsakene til hvorfor minoriteter har vært så hardt rammet av viruset. Fremfor å trekke frem funn som ville gitt et helhetlig bilde, som kunne fortalt om hvordan minoritetsbefolkningen oftere har løsere tilknytning til arbeidslivet. I nettopp de utsatte yrkene som i stor grad bidro til å holde samfunnet i gang under krisen. Kvinnene opplevde at hovedfokuset i medias fremstilling dreide seg først og fremst om dårlige norskkunnskaper og motvilje til å følge smittevernråd.

– Det blir spennende å følge med videre på hvordan helsemyndighetene undersøker hvorfor minoriteter ble hardest rammet? Det trengs nok mer forskning på det, for å kunne tilrettelegge god helseforebygging i den delen av befolkning, sier Ali.

MiRA senteret viser også til NKVTS (nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) som påpeker hvordan mange av opplevelsene fra pandemien for flyktninger kan minne om krigslignende situasjoner de tidligere har opplevd. Om de i tillegg ikke forstår informasjonen som nasjonalt sendes ut, kan dette forsterke usikkerhet og angst, hos noen i så stor grad at posttraumatisk stress gjenoppvekkes eller forsterkes.

– Noen har kommet seg helt fint gjennom pandemien, men for dem som hadde helseutfordringer fra før, for dem er det blitt verre. Helt generelt ser vi at mange minoritetskvinner kan ha lav helsekompetanse, som gjør at de ikke nødvendigvis får den hjelpen de har krav på eller behov for. Også ser vi dessverre at mange i helsevesenet har en del stereotypiske fordommer som kommer til uttrykk i hvordan de behandler dem, forteller Ali.

– Noen har kommet seg helt fint gjennom pandemien, men for dem som hadde helseutfordringer fra før, for dem er det blitt verre. Helt generelt ser vi at mange minoritetskvinner kan ha lav helsekompetanse, som gjør at de ikke nødvendigvis får den hjelpen de har krav på eller behov for. Også ser vi dessverre at mange i helsevesenet har en del stereotypiske fordommer som kommer til uttrykk i hvordan de behandler dem.

Khansa Ali, prosjektleder ved MiRA-Senteret

MiRA-senteret påpeker at pandemien først og fremst har forsterket eksisterende utfordringer. Flere har fortalt om økt sosial kontroll, og en forverret hjemme-situasjon på grunn av korona-krisen. Mange trodde også dessverre at hjelpetilbud som krisesenter og barnevern var stengt. Det gjorde at MiRA-Senteret opplevde en klar økning i antall henvendelser. En kvinne måttet for eksempel be sin voldsutøvende eksmann om hjelp til å ta vare på deres datter da kvinnen selv ble syk, permittert og satt uten et nettverk i Norge.

I denne komplekse situasjonen hvor flertallet av minoritetskvinner og deres ektemenn har jobbet i førstelinjetjenestene som var mest utsatt for smitte, mottok de hverken den forståelsen, støtten eller informasjonen de trengte. Disse faktorene skapte til sammen en hverdag preget av skyld og skam, med isolasjon som følger. Mange av kvinnene kunne heldigvis melde om at de følte økt grad av trygghet i visshet om at MiRA-senteret var åpent og kunne fungere som en støttende og trygg arena.

– Vi må huske på at minoritetskvinner ikke er en ensartet gruppe. Det er kvinner født og oppvokst i Norge, til arbeidsinnvandrere, til studenter med fluktbakgrunn som åpenbart har en helt annen bagasje. Vi må tilpasse oss og ikke tenke på minoritetskvinner som en ensartet gruppe, avslutter Ali.